Derfor flopper Bodø-eksportene

Seriemestrene fra Bodø har blitt hyllet de siste årene med fantastiske resultater, som igjen har ført til rekordsalg og en økonomisk hverdag ingen hadde trodd klubben kunne komme i. Under overgangsvinduet så vi at flere av eksportene gjorde en sjokkretur til Bodø. Det har fått meg til å se på hva som gjør at spillerne som forlater Bodø-klubben ikke lykkes i sine nye klubber.

Av Kevin Ingebrigtsen, fotballagent og overgangsekspert hos NordicBet

Følg Kevin Ingebrigtsen på Twitter!

Bodø/Glimts spillestil er den mest åpenbare årsaken til at det er vanskelig for spillerne når de kommer til europeiske klubber med en helt annen tilnærming til spillet. I Glimt skreddersys spillestilen til spillerne med X-faktor. En viktig suksessfaktor har vært å få ut det beste av spillerne i deres posisjon, og paradokset er at det er dette som gjør at de også blir solgt.

La oss ta den hjemvendte kjempen, Marius Lode. Hans rolle var skreddersydd til å spille på hans styrker så ofte som mulig. Det samme gjaldt både Patrick Berg, Fredrik Bjørkan og Jens Petter Hauge. Nils Arne Eggen har i mange tiår snakket om «gofoten», og ikke minst det å sette spillere opp i situasjoner de mestrer så ofte som mulig. Disse tankene lever i beste velgående også i Glimt.



Perfekte roller i et perfekt system

Det er bygd et kruttsterkt kollektiv der man så ofte som mulig blir satt opp i situasjoner man selv mestrer. Da lykkes man også ofte. Det fører igjen til at man får selvtillit, som igjen gjør at det kommer interesse fra større klubber. Det som eksportene til Glimt nå opplever, er ikke ulikt det som skjedde med flere av Rosenborgs eksporter på 90-tallet. Spillerne imponerte i kollektivet RBK, men mange fant seg aldri helt til rette ute i Europa.

I Trondheim ble det ramaskrik da Erik Hamren plasserte gullgutten Per Ciljan Skjelbred som kant i 4-4-2 da alle mente han var en klassisk indreløper, men svenskens klare svar var at skal han komme seg ut i Europa måtte han håndtere flere posisjoner.  Veldig få lag spilte klassisk 4-3-3, slik trønderne gjorde. Hamren hadde selvfølgelig rett. Etter mange år i Tyskland kom Skjelbred hjem som en helt annen spiller enn den lettbente indreløperen som dro.

For meg er disse utfordringene ganske innlysende. Det at man kommer fra en spillestil med et tydelig samhandlingsmønster gjør at man vises godt når man lykkes, men når man reiser som en typisk rollespiller, spesialist på å løse en spesifikk oppgave i laget, så trenger man tid til å tilpasse seg noe nytt. Det er ikke rart at B/G-spillerne som har blitt solgt ikke får en flyvende start fra første dag.

Likevel syns jeg ikke dette er det viktigste punktet når det kommer til manglende suksess i utlandet. For meg er det nemlig klubbvalg!



Har valgt feil klubber

Jeg vet det ikke er så enkelt at man kan bare velge hvor man skal gå, men jeg vil ta noen eksempler av de som nylig har forlatt Glimt, og forklare hvorfor jeg mener at det steget de har tatt ikke har vært riktig for dem, når det kommer til utvikling og det sportslige.

Marius Lode var uten kontrakt og kunne velge fritt hvem han skulle signere for. Av mange muligheter falt valget på Schalke 04 som jaktet opprykk til Bundesliga. Stor klubb, fantastiske fans og godt betalt, selv om jeg er helt sikker på at det var mer lønnsomme tilbud på bordet. Hvordan kan dette være feil klubb for en stopper i sin beste alder?

Tysk fotball er ekstremt tøff fysisk og i Bundesliga kan veldig få etablere seg på direkten etter å kun ha spilt i Eliteserien. I tillegg er det et langt større individuelt fokus og her er det ingen som skreddersyr en plass til deg. I Tyskland må du ta den plassen du får og gjøre det til din egen. Der man i Norge forsvarer seg og angriper kollektivt er det langt mer individuelt fokus i Bundesliga.

Det er noe helt annerledes enn hva Lode opplevde i Glimt og hvis man legger til kynismen på dette nivået, der det er få sikkerhetsnett på trivsel og sosialt liv, blir det en veldig stor overgang. Etter få måneder er det klart at Lode forlater klubben og det handler i mine øyne ikke om at Lode ikke er god nok, men at dette ikke matchet på noen svært viktige parameter.

Som agent må man spørre seg;
«Hva er målet med overgangen? Penger eller sportslig utvikling?»

Om det var penger så burde man ikke valgt Schalke 04 og var det spilletid så mener jeg også Schalke 04 var et dårlig valg. I mine øyne ble dette skivebom på det meste av det som bør avgjøre et klubbvalg.

Får ikke spilt på styrkene sine

Fredrik Bjørkans overgang til Hertha Berlin er litt lik i form av at hverdagen for Bjørkan er enormt annerledes i den tyske hovedstaden enn i Bodø. Også han dominerte stort i et godt Glimt-lag, i en rolle som var skreddersydd for ham, og som han selv utviklet videre til noe helt spesielt.

Hovedfokuset ligger i det offensive der han i et dominant Bodø-lag herjet langs venstresiden og var svært synlig og delaktig i det offensive spillet til laget. Sjeldent eller aldri ble han utfordret på det defensive i Glimt. Det gjorde at han fikk lite trening i å dedikere seg til kun å forsvare egen boks i 90 minutter, men slik kan mange kamper i Hertha være.

Hertha dominerer ikke kamper slik Glimt gjør. De fosser ikke fremover på banen og har sidebackene som døråpnere i det offensive spillet. Hertha ligger like ofte lavt, spiller med lav risiko og er avhengige av defensivt robuste spillere som stort sett klarer seg alene i duellspillet. Soneforsvar og sikringsspill ligger igjen i Bodø.

Når man legger til at Hertha i tillegg har en klubblegende som allerede spiller på den posisjonen er ikke jeg overrasket over at Bjørkan gikk videre til Feyenoord. Etter min mening er det dit han burde gått i utgangspunktet. De aller fleste trenger et slikt mellomsteg for etter hvert å kunne ta steget til en liga som Bundesliga.

Patrick Berg er det siste eksemplet og mye av det samme gjelder han. Fra å være midtpunktet i Glimt, som dominerer kamper, gikk han til en av de tøffeste ligaene i verden når det kommer til det fysiske. For å gjøre det enda vanskeligere ble det også overgang til et nyopprykket lag med en helt annen filosofi en Glimt. Lens dominerer sjeldent kamper og ekstremferdighetene hans, med «smartness» og evnen til å gjenvinne ballen, er noe Berg sjeldent fikk brukt i Lens.

Der det i Glimt er spesialtilpasset for Berg er det helt annerledes i Lens og fotballen er slik i dag at man får ikke veldig lang tid på å gjøre sin rolle til sin egen. Håkon Evjen herjet i Eliteserien, men har trengt noen sesonger i AZ Alkmaar for å etablere seg i laget der. Tålmodigheten Evjen har fått er langt ifra noe alle klubber gir sine signeringer i 2022.

Jeg er veldig sikker på at vi vil se Patrick Berg blomstre igjen når han nå tar på seg den helgule drakten på Aspmyra.



Å finne riktig klubb for alle parter er utfordrende

Årsaken til at det ble disse klubbvalgene, som i mine øyne aldri var full score for spillerne, er at de klubbene som kanskje passer best for spillere ikke er de klubbene som betaler det de norske klubbene ønsker.

Fredrik Aursnes gikk til Feyenoord og under to sesonger etterpå går han videre for over 150 millioner til Benfica. Han kom til en klubb med ganske lik spillestil og dominans som det han opplevde i Molde. Da gikk integreringen mye raskere, han var i gang veldig kjapt. Det har latt han utvikle seg, og når er han klar for det neste steget.

Men han hadde bare seks måneder igjen av kontrakten da han gikk fra Norge. Det gjorde at Molde kun kunne kreve en mindre overgangssum. Dermed kunne han velge mer åpent enn hva tilfellet var for Berg, som gikk for nesten 50 millioner.

For klubb, spiller og agent er det en utrolig vanskelig øvelse å velge riktig klubb, men å gjøre et godt valg er svært viktig når man reiser ut. Det er hundre prosent nødvendig å vite at man i noen ligaer kan hevde seg med en gang, mens andre liga trenger man tid til å tilpasse seg. Har klubben den tålmodigheten? Har spilleren den tålmodigheten? Hvis ikke, hvorfor ta en unødvendig stor risk og i verste fall miste flere sesonger med spilletid og utvikling? Det er her jeg mener det har sviktet for Bodø-eksportene.

I tillegg er det ekstra krevende hvis man kommer fra et kollektiv slik Bodø/Glimt er, med en veldig definert spillestil, som også Rosenborg hadde i glanstiden på 90-tallet. Men med fasit i hånd er det lett og si at det ble en del feil klubbvalg på Glimt-gutta. Samtidig håper jeg at jeg med denne artikkelen har klart å forklare litt hvor kompleks en slik prosess er, for det er ikke alltid slik at det rette valget er tilgjengelig.

For oss som ikke bare jobber innen fotballen, men også er supportere av den norske serien, så får vi i det minste glede oss over at noen fantastiske spillere har funnet veien tilbake til Norge og Bodø. Og med signeringene som er gjort nå i sommer, så er Glimt nå min favoritt til å ta seriegullet.