Tyskland er et stort og folkerikt land. Foruten utallige bilfabrikanter, store ølglass og brede motorveier har tyskerne også funnet plass til en av verdens beste ligaer; Bundesliga. På toppen av den tyske fotballpyramiden troner Bundesliga som en majestetisk ørn. Tyskland, og tidligere Vest-Tyskland, er blant fotballstormaktene de siste 60-70 årene, og foruten et tilsynelatende alltid slagkraftig landslag har de også skjenket fotballverden en spennende hjemlig liga. Her har noen av de virkelig store innen fotballen hatt tilhold, samtidig som det også finnes eksempler på nordmenn som har lagt den tyske toppdivisjonen for sine føtter.
Mossingen Einar Jan Aas var første nordmann som satte sine fotballsko i Bundesliga da han i 1980 signerte for storklubben Bayern München. Siden har mang en nordmann tatt turen innom tysk fotball, der noen av de mest markante har lagt fotballskoene på hylla for flere år siden. Rune Bratseth, som fikk kallenavnet “Der Elk” i Tyskland, styrte skuta med stødige ben fra sin midtstopperplass for Werder Bremen i forrige årtusen. Selv om Bratseth noterte seg for 230 kamper i Bundesliga er det en annen nordmann som kan skryte av flest kamper. En nordmann som har tilbragt så mange år i Tyskland at han nesten kan regnes som halvt tysk; Jørn Andersen. Andersen banket inn mål for flere klubber i Tyskland og noterte seg for 243 kamper. Siden har han slått seg opp som trener, blant annet i Offenbach og Mainz.
Disse karene spilte i Tyskland både før og etter en mye omtalt mur delte Berlin, mens dagens Bundesliga utspiller seg i et forent Tyskland. I nyere tid har spillere som Rune Almenning Jarstein, Per Ciljan Skjelbred og Mohammed “Moa” Abdellaoue hatt fremtredende posisjoner i tyske lag, mens man i dag kan se frem til mang en heftig prestasjon fra unge og lovende Erling Braut Haaland.
Som øverste ledd i den tyske fotballpyramiden er det naturlig nok ikke mulig å rykke opp fra Bundesliga. Det er dog fullt mulig å rykke ned, og er man så uheldig havner man i 2. Bundesliga. Det tyske divisjonssystemet er likt det vi kjenner fra norsk fotball, der de to nederste av 18 lag rykker direkte ned til nivået under. Det tredje dårligst plasserte laget må ut i kvalifisering mot 3. plass fra 2. Bundesliga.
Selv om opp- og nedrykk løses likt som i Norge har Bundesliga faktorer ved seg som gjør den unik sammen med andre store ligaer. Foruten at tilskuere på stadion kan nyte en iskald øl ikke bare inne i komplekset like ved baren, men også ute på tribunen, er det en spesiell regel som skiller Bundesliga fra andre ligaer. Denne er mest kjent som 50+1-regelen og er en regel som kort fortalt hindrer eksterne investorer i å kjøpe opp en enkelt klubb og bruke den for egen vinning heller enn å gjøre laget så godt som mulig. For å spille i Bundesliga må kriteriene til 50+1-regelen være innfridd, sagt enkelt må klubben, eller medlemmene, eie minst 50+1% av seg selv.
Noe slikt er i dag utenkelig i for eksempel Premier League, hvilket betyr at pengene kanskje ikke er like astronomisk store i Bundesliga. Med andre ord er det ikke rent lite imponerende at Bundesliga er i stand til å produsere lag som jevnlig kan hamle opp med de beste på kontinentet i turneringer som Champions League og Europa League. Et av lagene som virkelig har slått godt fra seg i kontinentale turneringer er Bayern München, som har bygget et dynasti i tysk fotball som mangler motstykke. Den tyske giganten har vunnet Bundesliga over ti ganger siden årtusenskiftet og er også blant lagene som er med på å prege Champions League.
Selv om Bayern München tidvis er utilnærmelige er interessen for tysk fotball enorm, og Bundesliga har i mange år hatt det høyeste tilskuersnittet på kontinentet. Det er ikke rent sjelden over 40 000 tilskuere på stadionene der det tillates slike antall og det er med andre ord ikke rart at det er god stemning.